Ny blogg!

Blogspot begynte å krangle med meg, så nå har jeg laga en ny blogg:

www.noraskriver.blogg.no

Før i tiden ville jeg bli journalist

”Vil du fortsatt bli journalist?”, spurte pappa meg i går. Det er jo det som er det evige spørsmålet for tiden: hva jeg skal bli. Svaret mitt var da nei. Nei, jeg har ikke lyst til å jobbe med ugunstige arbeidstider. Nei, jeg har ikke lyst til å vri og vende på historier for å få flere lesere. Alle sakene jeg selv har vært med på, både små og store, har fått helt andre synsvinkler i media enn det sakene egentlig burde hatt. Og det er først når man kjenner saken slik den egentlig er, at man legger merke til at media vrir og vender på sannheten, eller fokuserer på helt feil ting. Skal man da være like kritisk til alt annet man leser? En ting er sikkert: media har vanvittig stor makt! Nei, jeg har ikke lenger lyst til å bli journalist.

”Har du tenkt noe mer på hva du skal søke neste år, da?” spurte han videre. Ja, jeg har tenkt. Tenkt masse. Spørsmålet er vel heller om jeg har kommet fram til noe. Svaret er nok en gang nei. Skulle ønske jeg våkna opp en morgen med et klart mål for framtiden. Men jeg lever fortsatt i troen på at jeg finner ut av det. Til slutt..

Potteløs!

Det var ganske trist å si farvel til Hoddevik da vi i ellevetiden i dag satte oss i bilen. Vi er ganske sikre på at vi skal tilbake!

Jan Bjarte sa til oss før vi reiste at vi måtte besøke Jan og Grete. Dette hadde vi glemt, men kom på det da vi skulle reise. Vi lagde da en lapp som vi la i postkassa deres: "Hei Jan og Grete! Vi fikk beskjed om å hilse så masse fra Jan Bjarte, læreren vår på surfelinja ved Jæren FHS. Hilsen Charlotte, Nora og Helene.!" Dagens gode gjerning.

Kjøreturen over fjellene var nok en gang fantastisk. Strålende sol og hvitt overalt. Med durende potte og Gunther skrikende fra cdspilleren snakket vi om den fine uka og om flaksen angående bølgene og bilen. "Bank i bordet, vi er ikke hjemme ennå", mumla Helene. Charlotte og jeg lo.

Ved å kjøre så mye som vi har gjort i det siste har vi funnet ut at det finnes mange idoter i trafikken. Folk som kjører fort og farlig og folk som kjører sakte og farlig. Og en slik person møtte vi på veien, en av dem som kjører i 40 km under fartsgrensa. Vi hadde da ikke noe annet valg enn å kjøre forbi. Og det gjorde vi. PANG sa det, og plutselig lagde potta en vanvittig lyd. Hele bilen rista. Og der røk flaksen. "Sving til sida". skrek jeg. Skrekkslagen torde ikke Helene, som kjørte bilen, å gjøre noe annet. "Faen, håper ikke jeg fylte feil bensin," brølte Helene. Charlotte og jeg hoppa ut av bilen for å titte under. Nei, Helene hadde ikke fylt feil bensin, det var potta som var problemet. For å si det sånn: den hang ikke der den skulle! Helene titta også under. "Den skal henge sånn", smilte hun. Vi kjørte videre, men fant fort ut vi skulle svinge inn på en bensinstasjon for å høre om noen der hadde peiling på bil. Der snakka vi med en veldig koselig fyr som sa at det ikke kunne bli verre, og at vi bare kunne kjøre videre. Men vi måtte stoppe hvis vi hørte et stort smell. Betryggende? Nei. "Dere drar gutter med den der, det er ikke noe å klage på", lo han og vinka oss avgåre.

Etter en halvtime med tordenværlyder og en vibrerende bil, kom vi til Førde hvor vi fant en Peugeotforhandler. Vi smilte pent og fortalte mannen bak skranken om problemet vårt. Han skjønte fort at vi trengte hjelp her og nå og henta en mann ved navn Jan Rune. Jan Rune fikk bilnøkkelen og satte igang. Lykkelige og gira filma vi hele prosessen, som tok ca. 15 min. 600 kr. Lydløs bil. Fantastisk!

Glade kjørte vi videre. Det var deilig å endelig kunne ha en normal samtale i bilen. Enn så lenge. Etter den siste ferga hvor vi hadde stoppa for å stramme stroppene på taket, hørte vi en ny lyd. Vi stoppa utallige ganger for å prøve å finne ut hva det var, og fant til slutt ut at det var den ene stroppen som dirret i vinden. Vi gadd rett og slett ikke å stoppe flere ganger, så vi kjørte bare straka vegen til Bergen. Helene, som nå satt i baksetet, holdt på å bli gal. Men med litt sjokolade og redbull glemte hun hele greia. Hurra for koffein!


Nå er jeg i omringet av bergensere. Det skal jeg være helt til mandag :)

Hei, mitt navn er Mona.

Jess, i dag har vi vært ute i bølgene, og det var helmaks! Da vi kom opp av vannet var vi helt utslitte, og fingrene var kalde som is. Takk og pris for inneskifting!

Etter Nordfjord hadde reist, fant Helene denne lappen i nøkkelhullet til rommet vårt.



Vi lo godt. Helene fant ut at den helt sikkert var til meg, siden jeg er den av oss med et navn som likner mest. Skjønte etter hvert at det var fra personen som jeg var på lag med da vi spilte Games i går. Kreativt!


Dagens middag: hamburgere! Skal si det smakte godt etter 2timers surf.


I dag har vi lært:

* At post it-lapp er tingen!
* At smallhansker ikke passer til en gutt. (Ja, en av guttene fra Nordfjord tok Charlottes hanske ved en feil og utvidet den.)
* At potetstappe med pesto er kjempegodt!


Det ligger forresten bilde av oss (tatt på tirsdag) på Stadsurfing.com

Sosialisering, null surfing og bomtur

Klokka 10 banka Torkild på døra vår. Da var det bare å stå opp og rydde/vaske litt før Nordfjrord FHS’ ankomst. Vi hadde heldigvis gjort mesteparten kvelden før, så vi brukte ikke lang tid. I ellevetida kom de. 15 stk (ikke 25 som først antatt). Med 5’3-drakter (altså helårsdrakter) og nærmest ikke bølger hoppa de gledelig ut i vannet. ”Har det vært kaldt?” spurte de nysgjerrig. ”Nei,” svarte vi lykkelige over å ha 6’5’4-drakter (altså vinterdrakter).

Siden det nesten har vært flatt i dag, har vi ikke vært uti vannet. Charlotte og jeg tok oss en kjøretur til Vestkapp. Eller det vil si at planen var at vi skulle opp på vestkapp for å se en vakker solnedgang, men vi måtte dessverre snu like ved da veien var stengt for vinteren. I tillegg ble det overskyet, så vi tok det ikke så tungt. Resten av dagen har gått med til å henge i Hoddevikskiltet, hekling, litt longboarding, sosialisering, spising og kortspilling.







Jeg har blitt veldig flink til å fylle for et eksakt beløp. 100,00 kr!

Dagens middag: Spaghetti a la capri. Charlottes favoritt! Ser temmelig udigg ut..


I dag har vi lært:

* At to jenter kun trenger én boks spaghetti a la capri, ikke to! (Ja, vi lagde altfor mye og måtte kaste resten. Krise for en person som hater å kaste mat.)
* At Helene ikke må drikke kaffe før hun skal spille games.
* At elevene på surf og ski-linja på Nordfjord FHS er utrolig hyggelige.

Porno, garnhelvete og selvutløser

I dag var vi ute i vannet i titida. Bølgene var ålreite, men ikke så bra som i går. De ble etter hvert ganske store og rotete, men vi føler allikevel at vi fikk mye ut surfingen. Moro var det i alle fall. Nok en gang hadde vi stranda helt for oss selv. Digg!





Vi var oppe av vannet i tolvtida, og fortsatte da på butikken. Nå er den helt strøken. Bra jobba, jenter!

Charlotte fant noe spennende under madrassen..

Dagens middag: Pølse og potetstappe!

Nå skal vi se film på storskjerm for å roe ned Helene som er i garn- helvete.




I dag har vi lært:

• Å drepe edderkopper med vaser.
• At det finnes mye rart under madrasser.
• At matavfall som står lenge lukter vondt.

Sult, bølger og våtdraktdusj.

I dag spratt vi opp da vekkerklokka ringte åtte. Charlotte dro fra gardinene og titta ut etter bølger. Vi bor nemlig så nær sjøen at vi kan se bølgene fra vinduet. ”Det er flatt,” sa Charlotte litt mutt. Helene og jeg kikka også ut, men fant ut at det var bølger, bare ikke så store. Av redsel for å vekke Torkild torde vi ikke gå gjennom rommet hans for å komme til kjøkkenet. Vi hoppa derfor ut i vannet uten mat i magen. Selv hadde jeg ikke spist siden klokka seks kvelden før. Charlotte hadde ikke spist siden klokka fire. ”Vi glemmer sulten når vi kommer i vannet,” mente Helene. Og det gjorde vi.

Vi lå først litt inne i hvitevannet for å teste om vi fortsatt hadde skillsene inne. Det hadde vi, så vi padla raskt litt lengre ut. Bølgene ble bare bedre og bedre etter hvert, og sola titta opp over fjellene i halv ellevetida. Vi hadde hele stranda helt for oss selv. For et herlig liv! Slitne, fornøyde og sultne gikk vi opp av vannet i ellevetida. Da vi fant ut at vi fikk lov til å skifte inne og gå rett i dusjen, ble vi sjeleglade. Det var så fantastisk å ta av seg våtdrakta i dusjen. Sånn skulle vi hatt det på skolen!

Etter en deilig dusj fikk vi endelig traska oss bortover til butikken. Ottos kolonial. Eneste butikken i Hoddevik. Da vi kom inn i butikken ble vi lettere overrasket. Butikken, hvis det kan kalles det, var ekstremt liten og kjempedyr. Jeg og Helene endte opp med å kjøpe en knekkebrødpose som hadde gått ut på dato og en skinkeost. 65 kr! Hurra for sultne mager. Selv om vi i utgangspunktet hadde bestemt oss for å ikke kjøre noe sted før fredag, måtte vi bare sette oss i bilen og kjøre til nabobygda for å handle inn litt ordentlig mat.

Vel, han har i alle fall youghyrter gått ut på dato i desember, råtten frukt og gammelt knekkebrød. Søt var han i alle fall. Han lurte veldig på hvorfor vi hadde reist så langt, for det var jo bølger på Jæren også. Det visste han, for der hadde han vært!

Da vi kom tilbake begynte vi å rydde i surfebutikken. Sakte, men sikkert ble den finere og finere. Regner med at vi blir ferdig i morgen. På onsdag kommer en klasse på 25 stk fra Norfjord FHS som skal bo her en natt. Torkild regner da med litt salg i butikken, så vi skal prøve vårt beste for å gjøre den strøken.

Dagens middag: Taco!
I dag har vi lært:

• At det er EKSTREMT glatt å gå på snø/is med våtdraktsko (ja, jeg tryna skikkelig!)
• At det er dumt å ikke spise frokost.
• At det er lurt å sjekke om leachen er i god stand før man går ut i vannet (ja, den røk!)
• At man alltid burde sjekke utløpsdato før man kjøper en matvare (nei, vi sjekka ikke datoen på knekkebrødet før vi kjøpte det.)
• At man ikke alltid skal anta at det er butikk overalt.
• At det er lurt å hamstre mat før man drar til et øde sted.

Første dag i ingenmannsland

Kjøreturen har gått smertefritt. Eller ikke helt.. Helene og Charlotte fikk litt vondt i hjertene sine da vi kjørte ned til Hoddevik, siden veien var smalere enn bilen (føltes det som) og litt islagt. Men vi kom oss levende ned. Helene prøvde å ringe Torkild utallige ganger i løpet av turen, men fikk ikke svar. Da vi etter syv timer endelig kom fram, skjønte vi hvorfor. Null mobildekning. Vi føler virkelig at vi er i ingenmannsland.

Vi hadde alle en sjelelig opplevelse da vi kjørte fra Drage til Hoddevik i fantastisk solnedgang.

Torkild, som eier dette huset vi skal bo og jobbe i, er utrolig hyggelig. Vi skal hjelpe han med å rydde i surfebutikken, men som han selv sa: ”dere er vel her i hovedsak for å surfe?”. Selv gleder jeg meg til å både jobbing og surfing.

Her skal vi bo fram til fredag.

I morgen skal vi stå opp tidlig for å surfe. Det blir digg! Nå skal vi ut og se på stjernehimmelen. Natta (:

Jentene på tur

Selv om vi ville klare alt selv, var det greit med litt hjelp fra Jan Bjarte. Hadde vært litt kjipt om surfebretta hadde sklidd av på veien.

Klare for avreise!

Rusfri plankekjøring

Dag 1:
Etter 3,5 timers kjøretur i den lille starleten fullpakka med bagasje, kom vi endelig opp til Rauland. Kjøreturen gikk fint. Charlotte sov i baksetet (”jeg sov ikke, jeg bare slappa av med øynene igjen”), Helene lekte elgskilt-leken halvveis med meg og halvveis med seg selv, og jeg kjørte.

Vi følte oss litt hjemme da vi kjørte forbi et Kleppe-skilt, til tross for at vi var mange mil unna Jæren.

Da vi kom fram i 5-tida, spiste vi litt mat, slappa av og ble kjent med Pål Fredrik og Oscar gjennom kortspillet idiot. Så kom leggetiden. Vi var klar over at vi skulle bo i brakker, men hadde ikke helt sett for oss at det skulle se ut slik.



Jaja, så har vi fått testa det også. Madrassene var jo ikke noe dårligere enn de vi har i sengene på Kyrkjebakken og Møllehagen, så det gikk veldig fint for min del. Ulempen var at vi måtte ut for så å gå opp for å komme til ”badet”.

Jan Bjarte kom inn idet vi skulle legge oss for å fortelle at vi nå bodde sammen med fengselsinnsatte, og at flesteparten av disse gutta trolig var over middels interesserte i jenter. Greit nok, tenkte vi og låste døra. Midt på natta prøvde blæra mi å fortelle meg at den var full. Perfekt, tenkte jeg. Litt redd for å møte en av de innsatte i trappa ute, tok jeg med mobilen. Men alt gikk smertefritt, og jeg kunne legge meg ned i en varm sovepose igjen.


Dag 2:
Dette var dagen for å prøve snowboard. Vi skjønte etter hvert at gutta fra fengselet ikke var så skumle som de så ut som. De gikk rundt og sang ”blomster, blomster, huset fullt av blomster..” Jan Bjarte hadde nemlig satt griller i hodene deres. Som mange andre hadde de også lest om utvisningssaken i avisa, så de syntes det var ekstremt morsomt å tøyse med det. De tulla blant annet med ”jeg tør ikke sove sammen med dem” og ”vi må passe på sakene våre”.

Vi ble delt inn i grupper etter nivå og på tvers av enhetene. Det var veldig interessant å bli satt i en gruppe fult av fremmede, vitende om at disse enten er rusmisbrukere eller fengselsinnsatte. Pågangsmot og humor var noe de fleste av dem hadde felles. Det ble en del knall og fall, men jeg lærte til slutt å svinge. Det ser så jo så lett ut!

Slitne og fornøyde spiste vi middag i femtida. Etterpå var det underholdning, hvor hver av enhetene hadde et innslag. Den ene enheten trengte å øve litt på sitt innslag, så Jan Bjarte slo til med litt snakking. Han satte seg på en stol foran hele gjengen på 130 stk og fortalte om utfordringer, medgang og motgang, og om hvordan det er å gå rundt og tro at man har liten tiss. Etter en del latter og litt klein stemning fortsatte underholdninga. Helt til slutt reiste Jan Bjarte seg opp og fortalte at Jæren folkehøyskole også hadde et innslag, uten at de selv visste om det. ”Så synger vi blomstersangen og danser”, sa Jan Bjarte fornøyd. Og der stod vi fem og sang og prøvde å huske bevegelsene, noe vi ikke gjorde. Kleint! Jan Bjarte hadde da oppnådd det han ville.


Dag 3:
Det var hardt å være nybegynner, det fikk Charlotte og jeg erfare. Men vi kjørte da litt i alle fall, før vi fant ut at vi skulle gi oss med snowboard for denne gangen.

Etter en liten stund var det pølsefest og uttdeling av premier. Ingeborg fikk beste nybegynner-prisen og Jan Bjarte fikk liten tiss-prisen. Eller det vil si at han fikk pris for beste innslag, som var liten tiss-praten dagen før.

Så bar det hjem igjen til Klepp. Helene og Jan Bjarte hadde elgskilt-leken, som Jan Bjarte vant etter at han så to levende elger. Helene var kongefornøyd med å ha sett elg for første gang. 7 timer gikk og vi kom endelig fram til skolen. Digg.


I morgen kjører Helene, Charlotte og jeg til Bergen, for så å reise til Stadt på søndag, hvor vi skal tilbringe praksisuka vår. Skal ærlig innrømme at det ikke firster så veldig å reise så fort igjen, men det blir sikkert veldig bra når vi først kommer oss opp. Da blir det endelig surfing igjen! (:

De utviste

Lørdag 06.02.10 var det gjensynstreff på Jæren folkehøyskole. Vi skulle vise kabareten vår, Press Play, til fjorårselevene. Siste av 9 forestillinger. Endelig! Stemning var fantastisk, og tilbakemeldingene kunne ikke vært bedre. Deilig å vite at så mye arbeid lønte seg til slutt. Kvelden videre bestod av mat, mer underholdning, kake og korslag (kjempegøy!). Så stod puben for tur. Men først tok mange av oss litt å drikke før vi gikk ned. Noen av oss tok bare noen slurker, andre litt mer, mens noen bare deltok uten å drikke.

På puben var det liv! Tror aldri jeg har sett så mange mennesker der nede før. Folk var i godt humør og Jæren-sangen ble sunget gang på gang da pubsjefen sjøl slo av musikken og prøvde å få folk ut. Folk endte til slutt opp litt her og der, noen på nach på Jæren hotell, andre rundt omkring på internatene. De fleste var nok enige om at kvelden hadde vært svært vellykket.

Rundt middagsbordet på søndag satt det mange trøtte tryner. Noen ganske triste, med tanke på at gjensynstreffet snart var over. En etter en dro fjorårselevene hjem, og skolen virka plutselig usedvanelig tom. Etter tre uker med intens kabaretjobbing (både skriving og øving), en uke med 9 forestillinger og en helg full av opplegg, var det deilig å endelig få litt ro. Men denne roen skulle ikke vare lenge.

Mandags morgen stod rektor Dag foran alle elvene og snakka om helgens hendelse. Tilsynslærerne hadde tatt en elev på fersk gjerning, men Dag sa at han visste at det lå mer i gjerdet. Samvittighetsfulle som vi var, meldte vi som hadde sittet på 118 oss, selv om vi ikke var tatt. Etter en moralpreken fra elevrådet, meldte flere seg. Til slutt hadde rektor 49 stk på lista, og 49 stk ble utvist i tre dager, uansett hvor mye alkohol en hadde rørt, eller om en kun hadde deltatt uten å selv drikke.

Og der røk Raulandturen, trodde vi. Vi i surfeklassen hadde gleda oss veldig til å møte Tyrilistiftelsen, en stiftelse som hjelper rusmisbrukere ut i et vanelig liv. Jan Bjarte (læreren vår), som er hodet bak Tyrili brettklubb, hadde nok gleda seg veldig til å ha oss med denne uka. Men det gikk jo ikke helt som planlagt, ettersom hele surfeklassen (minus Eirik) ble utvist. Etter litt fram og tilbake fant Jan Bjarte ut at de som ville kunne komme opp på onsdag.

Helene, Charlotte og jeg hadde ikke lyst til å gå glipp av møte med Tyrili, så vi tenkte derfor ut en plan, og kom fram til at vi skulle reise hjem til meg, for så å kjøre bilen min opp til Rauland. Problemet da var at bussen til Larvik ikke gikk før tirsdags morgen. Heldigvis har Helene mange venner i Stavanger, og vi fikk bo hos Sven Ole og Thomas. Skal si vi ble lettere overrasket over leiligheten. Vanvittig strøken, stor stue, stort bad, badstue, fint kjøkken og store soverom. Vi fikk til og med servert kylling og ris, med kake til dessert. Det kunne rett og slett ikke blitt bedre. Vi var i bunn og grunn ganske fornøyde med å ha blitt utvist.


Thomas lagde digg mat! -->

Vi sitter nå i Larvik og gleder oss veldig til å reise til Rauland i morra. Dagen i dag har gått med på å kjøre buss, spise mat, lese om oss selv i diverse aviser, høre om oss selv på radioen og se oss selv på nett-tv. Ler av hele saken!

Fordi jeg måtte

Blogging var noe jeg i utganspunktet ikke hadde planer om å begi meg ut på, men etter onsdagens hendelse (se historien om tidenes biltur) hadde jeg rett og slett ikke noe valg.

Så simsalabim - Velkommen til Noras blogg!

Historien om tidenes biltur

Sølvi, Charlotte, Ingeborg, Ragnhild, Kristine og Nora skulle en onsdags kveld ta seg en tur til Stavanger for å gå på studiemesse. Smart, tenkte de, siden ingen av dem var helt sikre på hva de skulle gjøre neste år. Jentene heiv seg inn i surfebilen i halv fem-tida, men skjønte straks at de ikke kunne kjøre så langt uten å gjøre noe med den skitne frontruta. Vindusviskerne var ganske ubrukelige og spyleveska var tom. De måtte derfor svinge innom bensinstasjonen for å vaske ruta på et vis. Den ble ”vaska” med en frossen, skitten vaskekost full av snø. Jentene fylte like gjerne bensin i samme slengen. ”Jeg har blitt dreven på å fylle for et eksakt beløp”, sa Nora fornøyd etter hun hadde fylt for 99,98 kr.

Turen til Stavanger gikk fint, bortsett fra Noras aggressivitet på jeg-bruker-ikke-blinklys-folk. Før messa skulle Nora være så smart å kjøpe seg ny alpinthjelm og et par briller. Siden Stavanger er en ”storby” er det ikke alltid like lett å finne parkeringsplass, og det resulterte da i at jentene, med Nora i førersetet, måtte begi seg inn i parkeringshushelvete. ”Jeg kommer til å krasje her inne”, sa Nora idet hun kjørte oppå en kant man vanligvis ikke skal kjøre oppå. Men jentene kom seg ut av parkeringshuset uten en skramme på bilen. Nora fikk ikke den hjelmen hun egentlig skulle ha, for de var tom for størrelsen.

Videre gikk turen til Stavanger Forum. Da de skulle parkere på Stavanger Forums parkeringsplass oppstod det problemer. Det var nemlig en random bil som prøvde å ”stjele” parkeringsplassen som jentene stod og venta på. ”Bruk tuta”, skrek Charlotte. Nora hev seg raskt på det som gikk an å hive seg på, og både vindusviskere, blinklys, og tuta reagerte i hytt og pine. Skrekkslagen torde ikke sjåføren i den andre bilen å gjøre noe annet enn å gi jentene vei. Stavanger Forum består av flere bygg, og jentene klarte da å ende opp på foreldreseminar. ”Her er det noe som ikke stemmer helt”, tenkte de. Ingeborg tok da saken i egne hender og gikk bort til en mann for å spørre etter studiemessa. Den viste seg å være i bygget ved siden av. Snikende inn bakveien var de fornøyde med å ha funnet fram.

Inne på studiemessa tusla jentene rundt i ca. tre kvarter, hvor Ragnhild tilfeldigvis snakka med en kamerat av broren sin, som holdt en stand. Verden er sannelig ikke stor. Studiemessa var ikke noe særlig tess, og jentene (minus Ingeborg) følte ikke at de hadde fått så veldig mye ut av besøket. Ingeborg ble igjen, mens resten av jentene gikk ut i bilen for å kjøre en liten runde. Idet de kjørte ut av parkeringsplassen, skjønte jentene at foreldreseminaret var ferdig, og det var da fullt kaos. De snudde like greit, for heller å bare vente på Ingeborg på parkeringsplassen. Da de var på vei inn på parkeringsplassen igjen, kom det en diger buss. ”Hei lille bil, jeg skal forbi deg”, smilte bussen pent til jentene som var overbevist om at denne veien var altfor smal. Men det var den ikke, og bussen passerte uten problemer. Jentene måtte passere en ny bil, men denne gangen gikk det ikke like greit. Med masse snø på bakken og is under (ja, det snør faktisk i Stavanger også), sklei surfebilen sakte, men sikkert mot den andre bilen. ”Nå krasjer vi”, tenkte samtlige. Med 20 centimeters margin stoppa heldigvis surfebilen. Letta svingte jentene inn på parkeringsplassen og plukka opp Ingeborg.

Tidligere på kvelden hadde jentene stussa over en rar lyd fra motoren, men de tenkte ikke noe mer på det. Da de kjørte ut av parkeringsplassen lukta det veldig rart. ”Den bilen foran gasser oss i hjel”, sa Sølvi, uten å tenke på at alt av ventilasjonsanlegg var skrudd av. ”Er det vår bil som brenner uten at vi vet om det?”, utbrøt Charlotte. De andre lo. Enda mer latter ble det da de nesten ble påkjørt av en forvirra syklist fra venstre side.

Da de hadde kommet seg så langt som inn i rundkjøringa lagde motoren en særdeles rar lyd, og plutselig blinka det ”stopp” på dashbordet/kontrollpanelet. Heldigvis var ikke jentene langt unna en bensinstasjon. Charlotte raska med seg kjørerhåndboka og hoppa ut av bilen med kommentaren ”nå skal jeg inn og leke blond”. De andre jentene var hakk i hel. Inne på bensinstasjonen stussa Charlotte over hvordan man uttalte Peugeot, så hun trengte bokstavelig talt ikke å leke blond. Samtlige menn inne på bensinstasjonen var enige om at bilen IKKE måtte kjøres mer med. ”Rett på verksted med den”, sa de. Heldigvis var mannen bak kassa svært snill, så han løp ut for å hjelpe til. Han brukte bare en halvtime på å finne ut hvordan man skulle åpne panseret.

Og der stod de: 6 jenter i nød. Slitne, sultne og blakke. Til tross for at kun to av seks jenter hadde batteri på mobilen, begynte den store ringerunden. De som fikk gjennomgå var: Baard, diverse fedre, 1881, Ørjan, Bente, Sønnik, lærer Jon Inge, lærer Jhonny, lærer Jan Bjarte, lærer Stig, Stian, Torstein og Silje. ”Ring 105” var Noras geniale forslag (105 er JFHS interntelefon som kobles opp til tilsynslærer, og man kan bare bruke nummeret på skolens fasttelefoner). Jan Bjarte og Jon Inge hadde tatt seg litt vin på kvelden, så de var ikke i stand til å kjøre. Heia lærere som drikker på en onsdagskveld. Jhonny mente de måtte bite i det sure eplet og ta taxi hjem. Hurra for fattige studenter. Stig, som faktisk hadde tilsyn, måtte skrive diverse referater, så han hadde ikke tid til å kjøre og hente 6 elever i nød. Snakk om prioritering.

Da jentene ringte Stian fikk de seg (nok en gang) en god latter. Han stod med motorstopp på motorveien til Stavanger, med Baard sin bil. Sølvis bil stod alene på skolen, men den kunne ikke brukes fordi Sølvi hadde bilnøklene med seg. Smart! Heldigvis var to reddende engler, Ørjan og Bente, på vei til Stian for å redde han med et par bensinkanner. Bente, som tidligere på kvelden hadde lagt seg kl syv fordi hun kjeda seg, fikk en ny telefon fra disse seks jentene, og hun og Ørjan måtte da videre på redningshjelp. Etter halvannen time, et par paninis og vann, kom Ørjan og Bente med en bil. Da var det bare å vente på at Stian skulle kjøre til Klepp for å hente Baard som sa han kunne taue surfebilen med sin bil. Etter 2 timer og 20 min kom både Stian og Baard i Baard sin bil. Plutselig oppstod det plassproblemer. ”Jeg ler hvis vi blir stoppa av politiet nå”, sa Ragnhild og hoppa gledelig inn i bilen. Letta dro første pulje hjem, som bestod av Sølvi, Kristine, Ingeborg, Ragnhild og Nora (+ Bente som sjåfør).

Igjen på bensinstasjonen satt Charlotte, Baard, Stian og Ørjan. De bestemte seg for å ringe til Naf fordi Baard hadde en gratis tjeneste hos dem.. Nafbilen kom etter en time, og Nafmannen sjekka bilen. Det viste seg at det var oljen som var problemet, den var på under minimum. Da de hadde fått fylt olje, kunne de endelig forlate bensinstasjonen. De måtte kjøre etter Nafbilen i tilfelle det skulle oppstå problemer på veien. Etter fem minutter måtte de svinge inntil veien. Baard og Charlotte, som satt i Baard sin bil, fryktet nå det verste. Nafmannen gikk ut av bilen for å snakke til Stian som kjørte surfebilen. Baard gikk ut for å sjekke hva som var galt, og kom tilbake med et smil. Det var nemlig bare det at Stian kjørte med parkeringslysene på. Resten av turen gikk greit, og i 12-tiden kom de endelig tilbake til skolen slitne og trøtte, men fornøyde med at alt endte godt.