Potteløs!

Det var ganske trist å si farvel til Hoddevik da vi i ellevetiden i dag satte oss i bilen. Vi er ganske sikre på at vi skal tilbake!

Jan Bjarte sa til oss før vi reiste at vi måtte besøke Jan og Grete. Dette hadde vi glemt, men kom på det da vi skulle reise. Vi lagde da en lapp som vi la i postkassa deres: "Hei Jan og Grete! Vi fikk beskjed om å hilse så masse fra Jan Bjarte, læreren vår på surfelinja ved Jæren FHS. Hilsen Charlotte, Nora og Helene.!" Dagens gode gjerning.

Kjøreturen over fjellene var nok en gang fantastisk. Strålende sol og hvitt overalt. Med durende potte og Gunther skrikende fra cdspilleren snakket vi om den fine uka og om flaksen angående bølgene og bilen. "Bank i bordet, vi er ikke hjemme ennå", mumla Helene. Charlotte og jeg lo.

Ved å kjøre så mye som vi har gjort i det siste har vi funnet ut at det finnes mange idoter i trafikken. Folk som kjører fort og farlig og folk som kjører sakte og farlig. Og en slik person møtte vi på veien, en av dem som kjører i 40 km under fartsgrensa. Vi hadde da ikke noe annet valg enn å kjøre forbi. Og det gjorde vi. PANG sa det, og plutselig lagde potta en vanvittig lyd. Hele bilen rista. Og der røk flaksen. "Sving til sida". skrek jeg. Skrekkslagen torde ikke Helene, som kjørte bilen, å gjøre noe annet. "Faen, håper ikke jeg fylte feil bensin," brølte Helene. Charlotte og jeg hoppa ut av bilen for å titte under. Nei, Helene hadde ikke fylt feil bensin, det var potta som var problemet. For å si det sånn: den hang ikke der den skulle! Helene titta også under. "Den skal henge sånn", smilte hun. Vi kjørte videre, men fant fort ut vi skulle svinge inn på en bensinstasjon for å høre om noen der hadde peiling på bil. Der snakka vi med en veldig koselig fyr som sa at det ikke kunne bli verre, og at vi bare kunne kjøre videre. Men vi måtte stoppe hvis vi hørte et stort smell. Betryggende? Nei. "Dere drar gutter med den der, det er ikke noe å klage på", lo han og vinka oss avgåre.

Etter en halvtime med tordenværlyder og en vibrerende bil, kom vi til Førde hvor vi fant en Peugeotforhandler. Vi smilte pent og fortalte mannen bak skranken om problemet vårt. Han skjønte fort at vi trengte hjelp her og nå og henta en mann ved navn Jan Rune. Jan Rune fikk bilnøkkelen og satte igang. Lykkelige og gira filma vi hele prosessen, som tok ca. 15 min. 600 kr. Lydløs bil. Fantastisk!

Glade kjørte vi videre. Det var deilig å endelig kunne ha en normal samtale i bilen. Enn så lenge. Etter den siste ferga hvor vi hadde stoppa for å stramme stroppene på taket, hørte vi en ny lyd. Vi stoppa utallige ganger for å prøve å finne ut hva det var, og fant til slutt ut at det var den ene stroppen som dirret i vinden. Vi gadd rett og slett ikke å stoppe flere ganger, så vi kjørte bare straka vegen til Bergen. Helene, som nå satt i baksetet, holdt på å bli gal. Men med litt sjokolade og redbull glemte hun hele greia. Hurra for koffein!


Nå er jeg i omringet av bergensere. Det skal jeg være helt til mandag :)